søndag 16. november 2008

What not to do, people

Jeg trodde ikke at det gikk an å bli så sint. Jeg graver meg ned i det, og er en tikkende bombe klar for take off. Kaster ting hardt i veggen og gråter ut frustrasjonen med stor munn på lydløs... Hvorfor?

Redd. Skuffa.

Skuffa. På en kjæreste som ( forhåpentligvis ) ikke mente noe vondt med å ville være alene. Alene, når jeg oppi mitt hode hadde planlagt hvor god jeg skulle være mot han. Ikke snakk om at jeg svarte på den stygge meldinga han sendte i dag. Fra internett. "Jeg har skrudd av tlf." Hvordan kunne han da vite at jeg fullstendig ignorerte han ? Når han endelig, mange timer senere, sendte melding for å si god natt, var det heldigvis fra mobilen. Nå vet han at jeg ikke svarer.

And what good will it do...

Ingenting. Dette vil bare gjøre vondt verre. Med mindre jeg legger sinne og stolthet til side, og innrømmer frykten og "skuffen". Da er det ihvertfall noe ekte han møter imorgen. Jeg gruer meg. Jeg tror ikke jeg har guts til å gjøre det rette. Det er så mye enklere å dekke over frykten med sinne og himlende øyne.

Do not try this at home.

onsdag 29. oktober 2008

Klem, ja takk!

Livet har stabilisert seg, litt. Har funnet ut at det er mange gode klemmer ute å gå, og at så fort jeg får litt vennlig nærhet så forsvinner både tåke og røyk. Ååå ja, er det sånn det er, ja. Men så er spørsmålet, er det ikke uærlig om jeg begynner å gi klemmer for å styrke meg selv?

I mitt tilfelle er det venninnene som selv har skjønt at jeg har trengt litt kos, da. Det har vært veldig godt. Men det er noe med å passe sine egne intesjoner. Intensjonen som ingen ser, men som egentlig teller mest.

Like greit å bare si det som det er, så slipper man de usynlige murene i relasjonene. "Jeg trenger litt ekstra kos idag" Jeg vet ihvertfall at jeg, midt i travelheten, mer enn gjerne gir en klem om noen legger det fram på denne måten. Er det ikke det vi ønsker oss uansett? At det vi gir andre er trengt, og at det blir tatt imot? Jeg tror mer og mer på at vi er lagd til å trenge hverandre, og ikke til "jeg klarer meg selv, takk."

søndag 19. oktober 2008

Bliss

Ei venninne og jeg var på roadtrip i dag. Lo og skravla om alt mulig. Drømte oss vekk i takt med gule blader som virvla i høstsola. Åkrene var gylne, og vi drakk kaffe og spiste chips. Livet er herlig.

onsdag 15. oktober 2008

...mener jeg


Den perfekte morgen preget av nokså medgjørlig hår, og masse energi uten enorme inntak av kaffe. Det har gått galt et sted når kaffedrikkinga blir Stay-alive-through-the-day-drugs, istedet for kos. Eller hva? I tilegg er min 3 uker lange hosteinnsats så og si over. Deilig!

Men så var det ei på jobben som jeg i en måneds tid har sett at hoster i hendene istedet for i armen. Hm. Ikke rart folk blir smittet. Jeg rørte ikke det glasset med vann hun så sjenerøst gav meg idag. Nå er det egentlig mitt ansvar å si ifra til henne. Sånn for alles beste, mener jeg.

Ellers føler jeg meg ganske malplassert i en sammenheng jeg er i. Høy og skjærende latter som preger stemningen, full av humor på de absolutt feil plassene. Mener jeg. Men siden jeg er den eneste som ikke ler, så er det kanskje jeg som tar feil da? Nei, jeg er bare annerledes. Det vil si, litt for normal. Litt for helt vanlig jente som tenker på helt vanlige ting, og som ikke har lyst til å forandre på humoren min for at den skal bli noe jeg ikke synes noe om. Så jeg føler meg litt utenfor. Men det frister ikke så veldig å komme innenfor, heller.

Vi blir forma av de vi omgås. Å velge sine venner med omhu. En frase vi ofte har hørt. Man må faktisk tenke seg om to ganger før man begynner å ligne på visse mennesker. Mitt eksempel var ikke akkurat av den skumleste sorten, for alle de med den -etter min mening, dårlige humoren er veldig bra folk. Men hvis vi tenker på hvem vi er i dag, og hvem som har fått være med å forme livene våre, så skjønner vi at hvert valgt har veid tungt.

Jeg liker å se for meg livet mitt fra luften. En slags tidslinje med røde og blå piler der random personer og situasjoner har vært med å stake ut veien. Det kan svi skikkelig å se det slik! Men så nytter det ikke å være bitter heller. Å angre derimot, på ting man har gjort og valg man har tatt, det tror jeg er okay. Ikke bare okay, men lurt. La det være en lærepenge! Eller en læremedalje, hvis du vil ha det litt mer spiselig ;)

I dag kan jeg ta nye steg i den retningen jeg tror er bra. Ikke bare for meg, men for de rundt meg. For de igjen påvirker andre. Ojoj, dette ble heavy, baby. Men hvis alle hadde tenk littegrann mer på hva slags påvirkingskraft de har... Da hadde det blitt andre boller, eller hva? Spennende. Det vi sier og gjør teller, faktisk.

Det er også fine ting som skjer i livet mitt. For eksempel snakket jeg med ei god venninne i går som jeg ikke har sett på lenge. Jeg hørte en sang som fikk meg til å smile, om og om igjen (Sjekk www11.nrk.no/urort/Laater/kineyvonne/default.aspx). Og jeg har ingen planer i kveld, så jeg kan egentlig gjøre hva jeg vil. Være med noen jeg er innenfor sammen med, for eksempel.

Ha en deilig kveld!

tirsdag 14. oktober 2008

Som plommen i egget?

- Hvordan har du det a?
- Eh... Joa, greit nok.

Støvet samler seg under bordet i en fin dott med lange hår. Jeg har nettopp kjøpt B-vitaminer for at jeg skal slutte å røyte så fælt. Støvsugeren funker ikke, så jeg må bruke mopp, skjønner du. Og jeg mener at moppen i beste mening ikke gjør annet enn å skyve dritten ned i sprekker. Støvsugere derimot, de fjerner problemet.

Jeg orker nesten ikke å smile om dagen. Selvom jeg har det bedre enn noengang, sett utenfra. Innenfra og, forøvrig. Du skulle bare sett utsikten fra rommet mitt. Da jeg var i det store utland bodde jeg i et rom med 13 andre jenter og firfisler og kakkerlakker og bråkete vifter i taket (som jeg stanget i ettersom jeg sov i øverste køye). Men jeg var like blid. I fjor hadde jeg et rom som var så lite at det ble rotete bare jeg hosta. Nå bor jeg i 3 etasje med utsikt over åkre, trær og en stor innsjø. Usigelig vakkert! Veggene er kaffe latte, og jeg har alt jeg trenger, og mere til. Men av en eller annen grunn er jeg... Tja, sur.

Jeg har alltid irritert meg over mennesker som klager. Det gjør jeg fortsatt altså, men nå er jeg en av de selv. Så dessverre har jeg ingenting jeg skulle ha sagt. Jeg var hos legen på mandag, og det var første gang på lenge jeg var lykkelig. Det føltes som jeg var i en komedie, toppløs med elektroder over hele brystet og leger som kom vandrende inn og ut døra som de glemte å lukke igjen. Og der lå jeg!

Vel vel, det skal ikke så mye til da. Sparke i høstløvet under store lykter, og kjenne lufta bite meg kaldt og herlig på kinnet. Guri, jeg har virkelig ikke noe å klage over. Bare jeg får tenkt meg litt om, så har jeg det som plommen i egget, faktisk. I en heftig berg og dalbane, vel å merke.